Super Mario Galaxy

Skrevet av Fredrik Johannessen kl. 17:15 den 9. Feb 2008.

Ja, det er virkelig fantastisk - det vet jo alle. Spørsmålet er bare hvor fantastisk Marios nyeste eventyr er. Bli med Mario ut i verdensrommet og finn det ut!

Super Mario Galaxy er et spill som samler sammen alle elementer som er viktige i dagens populære spill - realisme, i form av realistisk grafikk og fysikk, og selvfølgelig skikkelig stemmeskuespill - og kaster det hele ned i et sort hull. Det som blir igjen er den reneste moro. Om jeg skal rangere hvor "spillaktig" Galaxy er på en skala fra 1 til 10, får dette 11.

Mario kan fly! Legg merke til livmåleren - vanligvis er maks på 3 (men kan økes til 6 midlertidig), i motsetning til 8 i SM64 og Sunshine.

Ja, Super Mario Galaxy er nok det mest surrealistiske spillet som har blitt lansert på en lang stund. Her er historien enkelt og greit at prinsesse Peach blir kidnappet (dog er det litt mer episk denne gangen - men det er fortsatt en redd-Peach-fra-Bowser-historie) og Mario nøler ikke et sekund med å sette etter henne. Dessverre blir Mario sendt av gårde til en liten planet ute i verdensrommet, der han møter den mystiske prinsesse Rosalina og en hel gjeng med stjernebarn kalt Lumaer. Med litt hjelp fra dem, får Mario låne et observatorium - fra det kan han nå haugevis av små galakser, der han må samle stjerner for å komme seg videre i spillet.

Fra du ankommer på observatoriet med én stjerne, til du er fri til å vandre hvor enn du vil med alle dine 120 stjerner og en viss hemmelig karakter, er det hele ganske likt Super Mario 64 og Sunshine når det gjelder måten du samler stjerner på. Du begynner med én galakse tilgjengelig (det finnes galakser med både 3 stjerner og 1 stjerne, men det er som regel hemmelige stjerner som forlenger galaksenes levetid en del) - men ettersom du får flere og flere stjerner, åpner du opp galakser i bøttevis, og veien du kan ta til stjerne nummer 120 kan du nesten velge helt selv.

Dette er den første bossen du møter. Den ligner veldig mye på Petey Piranha… Enkelte bosser er litt for lette, men det er heldigvis mange!

Mens du løper, hopper og snurrer (Mario har fått et nytt snurreangrep, som brukes ved å riste kontrollen - slapp av, det funker helt perfekt og virker bare naturlig!) gjennom de flere titalls galaksene (det er over 30 galakser!), legger du helt sikkert merke til at spillet høres så fantastisk ut at du får lyst til å gråte. Spillet er stappet fullt med orkestrert musikk som høres helt fabelaktig ut - i ordets rette forstand. Spesielt galakser som Gusty Garden Galaxy (se innspillingen av musikken her) vil gi deg noen av de største frysningene ryggen din noen sinne har hatt gleden av.

Når det gjelder grafikken, har kanskje Master Chief fra Halo flere polygoner i lillefingeren enn du kan finne i hele Super Mario Galaxy til sammen, men her er det de små detaljene som teller. Spillet er stappet fullt av små detaljer som vil få deg til å smile - sola som så vidt vises over horisonten av en eller annen enorm planet i bakgrunnen, som kaster et vakkert lys over de andre småplanetene - de fantastiske effektene i vannet - perfekt animasjon… Ja, utviklere kan putte så mange enkelte skjeggstubber de vil i ansiktet til en tilfeldig mann i gata, men Galaxy er fortsatt et av de flotteste spillene på markedet, og grafikken kan ikke beskrives på noen annen måte enn “enkel men fantastisk”.

Selv den første kampen mot Bowser er verdig som sisteboss i et hvilket som helst spill!

Nå lurer du sikkert på hvordan det hele står til med gameplayet - og her er også Galaxy feilfritt…vel, bortsett fra at kameraet noen få ganger kan bli litt kranglete (men det skjer så skjeldent - og dessuten, hva annet kan du forvente når kameraet gjør en ellers strålende jobb med å operere helt av seg selv?). Ellers har Mario aldri vært enklere å styre - trippelhopp, lange hopp, sidelengs salto, baklengs salto…alle disse akrobatiske bevegelsene er tilbake. Det eneste som mangler er Super Mario 64s overflødige spark og slag (vel, FLUDD mangler og, selv om den faktisk gjør et par bitte-små gjesteopptredener som de fleste kanskje overser). B-knappen brukes nå til å skyte stjernebiter på fiender, og for å gjøre det, må du sikte med en peker. Joda, pekeren kan også virke unødvendig - kanskje enda mer enn spark og slag - og i utgangspunktet er det vanskeligere å bruke enn å klappe seg på hodet og gni seg på magen samtidig, men etter du har blitt kjent med den, merker du knapt at du bruker pekeren. Apropos peker, så kan også en annen spiller bli med og hjelpe spiller nummer en, ved å skyte stjernebiter og holde fast fiender, kun ved bruk av en peker. Jo, en enda større flerspillerdel hadde vært fantastisk, men faktisk duger dette veldig bra, og er et fint alternativ for de som bare liker å se på.

Andre ting Mario kan gjøre, er å forvandle seg til diverse ting. Som du utvilsomt vet om, kan Mario bli til en bie - og du har nok også hørt at han kan bli til en Boo. Disse kostymene gir spillet variasjon på lik måte som Tanooki- og froskedraktene i Super Mario Bros. 3, men det stopper ikke der. Mario kan også bli til en springfjær (som er litt knotete å styre, men fortsatt morsom), og så er til og med ildblomsten tilbake (sammen med en isblomst, som er enda mer underholdende). Det er altså ikke mangel på variasjon heller.

Ildblomsten er kanskje en av kjedeligere power-ups spillet har å by på, men det er fint å se at den returnerer!

Selv om Super Mario Galaxy holder seg til et veldig tradisjonelt kontrollsystem, er det ikke dermed sagt at det ikke bruker Wii sine finesser. Det finnes enkelte hemmelige galakser som er mer som minispill. I en av dem, surfer du på en rokke ved å vri på kontrollen, og i det andre ruller du på en ball à la Super Monkey Ball (bare gøy) ved å holde kontrollen som en enorm arkadestikke. Noen kan kanskje tenke at dette blir litt for mye, men det fungerer faktisk som en drøm! Det er bare litt synd at det er så få av dem.

Vanskelighetsgraden er kanskje noe som bekymrer mange. Super Mario Sunshine hadde enkelte nivåer som var så vanskelige å fullføre at det hele ble verre enn tortur, og mange, inkludert undertegnede, ga opp før stjerne nummer 120 var innsamlet. Hvorfor var det så vanskelig? Vel, enkelte oppdrag puttet deg inn i situasjoner der nivåene så ut som om de var designet i beruset tilstand, og det var designernes feil at du døde gang på gang; ikke din. Med Galaxy, derimot, er det helt motsatt; dør du, er det din feil. Det var du som utførte snurrehoppet litt for sent, eller som ikke klarte bossen, fordi du klarte å bomme med Koopa-skallet. Nivådesignet er så godt som perfekt, og dermed også vanskelighetsgraden; det starter lett, men når du kommer nær 120, da er det vanskelig. Ikke så vanskelig at det er umulig - hvem liker vel det? - men så vanskelig at du ikke klarer det før du har lært deg en god teknikk, eller klart å tenke ut nøyaktig hva du skal gjøre.

Is-Mario kan gå på vannet! Når du trår på is (også som vanlig Mario), kan du riste kontrollen for å begynne å skøyte, noe som er skikkelig moro.

Dette spillet er rett og slett helt perfekt fra begynnelse til slutt - fra første til siste stjerne - fra første gang du slår Petey Piranhas dinosaurinspirerte reinkarnasjon til siste gang du sender Bowser på en liten tur ned i lavaen - det er faktisk ikke noe negativt å bemerke om spillet i det hele tatt. Det er helt sant, det finnes ikke noe man kan si om spillet som gjør at det ikke fortjener full pott. Spill det selv, så får du selv se hva du faktisk kunne ha gått glipp av. Det er ikke en anbefalning, det er en ordre.

10/10

Vis i forumet Kommentér