The Legend of Zelda: Twilight Princess

Spillet Nintendo-fans har ventet på i årevis har endelig kommet til GameCube og Wii (Legg merke til at det jeg anmelder er Wii-versjonen, men GC-versjonen er jo faktisk det samme spillet). Les videre for å finne ut om det faktisk var verdt det å vente så lenge.

Spillet Nintendo-fans har ventet på i årevis har endelig kommet til GameCube og Wii (Legg merke til at det jeg anmelder er Wii-versjonen, men GC-versjonen er jo faktisk det samme spillet). Les videre for å finne ut om det faktisk var verdt det å vente så lenge.

Zelda TP handler, som vanlig, om Link (Som du fortsatt kan kalle hva du vil, hvis du ikke liker navnet Link). Denne gangen handler det om en “ny” Link, som trolig er 16-18 år. Han bor i den lille landsbyen Ordon Village. Spillet starter med at du får i oppgave å levere en gave til Hyrule. Ulikt andre spill, har du hesten Epona helt fra starten av. Du vil være nødt til å gjøre en god del før du faktisk får starte eventyret ditt, inkludert å jage geiter, fiske, skyte med sprettert, tilkalle ugler og til og med redde ett av de yngre barna fra monstre i skogen. Dette kan fort ta over en time, og før du er ute i Hyrule Field kan det faktisk ha tatt to - eller til og med tre!

Dette er Link, som du sikkert vet. Links klær og utseende er skikkelig detaljert i dette spillet.

En dyrisk Link

Etter at du har gjort deg ferdig med ting og tang i landsbyen, og skal til å dra og levere gaven, blir flere av barna kidnappet. Link setter selvfølgelig etter kidnapperne, og før du vet ordet av det, blir du dratt inn i et alternativt univers der mennesker kun er ånder som ikke kan se deg, og fiendene er merkelige, sorte vesener. I begynnelsen er dette stedet ganske forvirrende, men senere i spillet vil du begynne å skjønne mer og mer av det. Her blir du automatisk forvandlet til en ulv, og du møter Midna, en ganske mystisk person som bestemmer seg for å hjelpe deg. Som ulv får du nye egenskaper, som å bruke sansene dine til å se og lukte ting som du vanligvis ikke kan, og til å grave. Til gjengjeld vil du ikke kunne bruke noen våpen som du vanligvis kan bruke når du er menneske. Etter massevis med graving, farlige hopp og litt tyveri er det tid for første tempel, og etter det fortsetter spillet som andre Zelda-spill: Klar et tempel, finn ut litt mer om historien, og gjenta.

Den første minibossen, som er lederen av en bande med ufyselige, grønne skapninger.

Zelda: Twilight Princess er, som sagt tidligere, det samme som GameCube-spillet. Det betyr at, ja, det er faktisk et GameCube-spill, for å si det sånn. Noe som ikke er forandret, er grafikken. Man ser klart og tydelig at det ikke er noe neste-generasjons-spill. Men dette spillet beviser at det trengs ikke flott oppløsning og verdens beste animasjoner for å ha bra grafikk. Dette spillet klarer fortsatt å se helt fantastisk ut, og det er det peneste spillet med GC-grafikk jeg noensinne har sett.

Med sverdet i hånden

Noe som er forandret, er kontrollen. På E3 ble det vist at man skulle bruke sverdet med B. Slik ble det ikke, og da Nintendo avslørte at man må bevege på kontrollen for å angripe med sverdet, var det mange som tvilte på at det ville funke. De tok feil. Som så altfor mange spillanmeldere sier: Etter å ha prøvd denne måten å styre på, kan jeg aldri tenke meg å gå tilbake til knappetrykking. Det føles flott å bruke sverdet på denne måten, selv om det ikke kopierer bevegelsene dine nøyaktig. Det er ikke bare sverdet som bruker bevegelsesstyring, det er også slik man sikter med våpen som sprettert og pil og bue. Fisking styres også på denne måten. I begynnelsen av spillet vil man få i oppgave å fiske fisk til en sulten katt, og da bruker du en fiskestang der du ganske enkelt drar kontrollen oppover når du har fått napp. Senere i spillet vil du også kunne fiske på en annen, mye mer morsom måte med “ordentlig” fiskestang. Her kaster du ut ved å holde inne A, reise opp kontrollen, og så gjøre en kaste-bevegelse mens du slipper A. Når du skal sveive inn, snurrer du på Nunchuken, akkurat som på en fiskestang! Dette er en veldig morsom og oppfinnsom måte å fiske på.

 Tro det eller ei, du må til og med lære deg sumobryting for å komme gjennom spillet.

Akkurat som de fleste andre Zelda-spill, er historien flott. Den skal jeg selvfølgelig ikke røpe nå, men jeg kan ihvertfall si at du ikke vil bli skuffet. Som tidligere Zelda-spill er det også en god del templer - ni for å være presis. Hvert av disse templene har en boss, og mange av dem har også minibosser. Dessverre er ikke alle bossene så bra (Med unntak av to-tre stykker), fordi de er veldig lette å slå. De to siste templene er også veldig korte, noe jeg synes er veldig synd, og litt rart i og med at Nintendo har hatt all verdens tid på seg med spillet.

Timevis med sideoppdrag!

Heldigvis veier alle sideoppdragene og diverse ting du må gjøre mellom hvert tempel, opp for dette. Sideoppdragene, som å fiske, spille minispill, lete etter insekter og en haug med Poes, finne alle skjulte sverd-teknikker (Som et skjelett lærer deg!) og mange huler å besøke, kan du bruke mange, mange timer på. Jeg har spilt fullførte spillet på 40 timer, men da gjorde jeg veldig få sideoppdrag. Etter å ha gjort litt flere er spilletiden min nesten oppe i 50 timer, og det er enda mer igjen - så det er klart at dette er et spill du kan spille lenge!

The Legend of Zelda: Twilight Princess er et veldig langt spill med mye å gjøre selv etter man har rundet det. Kontrollene virker bra, grafikken er nydelig selv om det er GameCube-grafikk… Etter min mening er dette et av de aller beste spillene jeg har spilt - Muligens bedre enn Ocarina of Time!

10/10