The House of the Dead: Overkill

The House of the Dead: Overkill er et av flere spill Sega har gitt ut for kjernespillerne til Wii. Er spillet god underholdning, eller bare billig utnytting av mangelen på kjernespill?

Det første man vil legge merke til når man starter Overkill, er hvor overdrevet alt er. Og da er det ikke snakk om overdrevet på den negative måten: Hele spillet er skapt som en parodi på såkalte grindhouse-filmer, noe som fører til mye god humor. Dette, i kombinasjon med en god (og ekstremt sær) historie, fører til at Overkill ikke er et spill man går lei av med en gang.

Personlighetene i spillet er godt gjennomførte, og passer perfekt for formålet. Personene du vil høre mest fra i løpet av spillet er Detective Washington, en skyteglad agent som ikke klarer å si en setning uten diverse banneord, og Special Agent G, den ryddige, dresskledde agenten i mørke solbriller. Begge har fått et godt gjennomført stemmeskuespill som løfter opplevelsen kraftig, om det så er snakk om kommentarer underveis i spillet eller en av de mange filmsekvensene.

Den gode stemningen forsvinner heldigvis ikke så fort filmsekvensene er over. The House of the Dead: Overkill er et skytespill på skinner, noe som betyr at kameraet beveger seg automatisk, mens alt spilleren trenger å gjøre er å skyte. Dette er imidlertid ikke alltid like lett som man kanskje skulle tro: Når skjermen er fylt av zombier (eller mutanter, som de så fint kalles i Overkill) er det ikke støtt like lett å få drept alle, spesielt ikke når de tåler mange skudd i kroppen før de faller. Et skudd i hodet er forøvrig døden for mutantene, og om man skyter av dem bein/armer får man en klar fordel.

Til tross for livsglade levende døde er ikke Overkill et ekstremt vanskelig spill; de aller fleste vil klare den vanlige historiedelen uten større problemer, og selv om man kan skru på ekstra mutanter er ikke historiedelen noen stor utfordring. Den er allikevel en god opplevelse, og for all del verdt å spille gjennom. Når man har spilt gjennom spillet en gang låser man imidlertid opp Director's Cut, hvor man hovedsaklig gjør det samme som i vanlig Story Mode, bare med noen vanskeligere partier lagt til i banene. Om man skal spille flerspiller er sistnevnte modi nærmest essensielt, da spillet ikke blir noe vanskeligere om man får med en ekstra spiller.

Det er et kjent faktum at zombieslakt er en sosial aktivitet, og Overkill er intet unntak. To spillere i Director's Cut er en spillopplevelse det er verdt å få med seg, og om man vil, kan man spille gjennom hele spillet på denne måten. Med i pakken får man også tre andre flerspillermuligheter for opptil fire spillere. Her er det snakk om å drepe så mange mutanter før tiden går ut, redde sivile og skyte på blink. Ikke i nærheten av like underholdende som å spille gjennom historien, men fortsatt brukbart.

Om man ikke skulle være i humør til å spille med andre kan man alltids gå på jakt med en pistol/Wiimote i hver hånd og skyte for hjertens lyst. Dette er faktisk ganske underholdende, og legger til en god del spilletid for de med to Wiimoter.

Overkill er heller ikke en av de spillene man legger fra seg så fort man er ferdig med det; det er en solid dose bonusmateriale og våpen man kan låse opp, for å ikke glemme at man kan oppgradere alle våpen til det ugjenkjennelige. Hver bane i spillet har også en egen rekordliste, og noen vil kanskje spille litt ekstra for å slå nye rekorder på disse. Til tross for dette er Overkill fortsatt et skytespill på skinner, og som i de fleste andre spill i denne sjangeren er varigheten begrenset.

Hver bane i Overkill er satt opp som en egen liten B-film, mens alle banene samlet blir en slags serie. På slutten av hver bane vil man møte en boss, som muligens ville vært enda vanskeligere om det ikke hadde kommet frem røde ringer rundt de stedene man burde skyte. Til tross for disse ringene er ikke kampene for lette, da man møter noen motstandsdyktige bosser i løpet av spillet. Det vanskeligste i hver bane er allikevel ikke bossene til slutt, men å overleve til man møter dem.

Hvor lett det er å drepe de forskjellige mutantene varierer veldig. Feite mutanter tåler mer enn de slanke, og de med hjelm er det naturligvis ikke like lett å skyte i hodet. Når man havner i nærkamp med en mutant vil de enten slå etter deg, eller ta tak i deg slik at man må riste dem vekk igjen med Wiimoten. Enkelte mutanter kan også kaste forskjellige gjenstander på deg, eller ta fyr under enkelte scener i spillet.

Enda en del av Overkill som det tydeligvis har blitt lagt mye jobb i er lydene. Musikken som går i bakgrunnen er akkurat så sær som historien, og selv om det ikke er musikk de fleste vil høre på til vanlig, fungerer det fint for anledningen. Grafikken på sin side er noe simpelt utført på enkelte områder, og det er et par ganger i spillet (hovedsaklig under filmsekvenser med effekter man ikke ser så ofte) man faktisk tenker over at ting ikke ser spesielt pent ut.

Alt i alt er The House of the Dead: Overkill en god spillopplevelse, spesielt om du spiller med en venn. Humoren er god, og kontrollen sitter akkurat så godt som man forventer at den skal. Det gode stemmeskuespillet hjelper til med å løfte spillet en hel del, og historien er akkurat sær nok. Overkill er definitivt et av de bedre spillene for kjernemarkedet for øyeblikket, og til tross for at det er en smule kort er det definitivt et kjøp man burde vurdere.

8/10