Sin and Punishment: Successor of the Skies

Etter passerte 10 år siden forrige spill, har etterfølgeren til Sin and Punishment endelig kommet.

Sin and Punishment: Successor of the Skies er det andre spillet I denne serien. Det første kom til Nintendo 64 i 2000, og ble bare utgitt i Japan. Denne gangen har Nintendo skaffet samme utvikler til å lage en etterfølger på Wii, som er blitt utgitt i alle regioner. Treasure er navnet på utvikleren og er kjent for å lage klassiske actionspill med stor vanskelighetsgrad, som så absolutt er til stede i dette spillet.

Det hele starter med at to personer, Isa og Kachi styrter romskipet på et islagt område ved Japan. På dette første brettet som går ut på å komme deg ut av romskipet, lærer du fort de enkle mekanismene i Sin and Punishment. Selve spillet er basert på et klassisk og enkelt konsept. Et action-skytespill på skinner der karakteren din forflytter seg for deg, og du har ansvar for å skyte og bevege karakteren vertikalt og horisontalt på skjermen. Faren med en slik type spill er den store muligheten for at det hele blir veldig repeterende, og til tider kjedelig. Treasure gjør alt de kan for å unngå dette. På en genial måte klarer de å variere så mye som det går an i et slikt konsept som her, og det på flere plan.

Miljøene du spiller i er alt fra den tørreste ørken til det store havet, tette skoger og høyteknologiske bygninger. Kort sagt, du kommer til å se det meste av omgivelsene du kan tenke deg. Sammen med forskjellige områder, kommer selvfølgelig det enorme antallet med varierte fiender. Her er det få spill som slår Sin and Punishment. For ikke å snakke om alle boss-kampene, som det er flere av på hver bane. Det viktigste er likevel ikke omfanget av miljøer og motstandere, men alle de forskjellige måtene å spille på, som er presset inn i dette allerede begrensede spillsystemet.

Det er nemlig ikke bare slik at du skyter fiender som kommer frem foran deg. Du beveger deg sidelengs, som et klassisk 2D plattformspill, og oppover som når du spiller Space Invaders. Når dette kombineres på samme bane, og skifter fram og tilbake blir spillet med en gang mer interessant. I alt dette er det fort å glemme at du ikke bare kan tenke på å angripe fiender, du må også huske å forsvare deg. Dette kan gjøres på forskjellige måter. Du kan selvfølgelig holde deg til den enkleste metoden, som er å fly unna skuddene som kommer mot deg. Ettersom antall skudd og prosjektiler øker med progresjonen i spillet, blir ikke dette nok. Du blir nødt til å mestre unnvikelsesmanøveren som karakteren din kan. For i det lille sekundet det tar å utføre dette, blir du helt immun mot alle angrep. I tillegg har du mulighet til å reflektere de større prosjektilene som kommer mot deg, ved å slå dem tilbake med et slags sverd som du har. Dette sverdet brukes også i episke kamper mot bosser som bare blir skadet av dette angrepet.

Du kan velge å spille som både gutten, Isa, og jenta, Kachi. Det er liten forskjell på dem, bortsett fra spesialangrepet deres. Isa kan lade opp et stort og kraftig skudd som skaper én kraftig eksplosjon. Kachi derimot kan sikte inn flere fiender i det hun lader opp, og skyter deretter mindre eksplosiver på hver av dem, fordelt rundt på skjermen. Sammen med de andre teknikkene, blir dette også viktig når du begynner å komme over de mer vanskelige brettene. Om dette blir for lett kan du bryne deg på høyere vanskelighetsgrader, som medium og hard. Ifølge Treasure sine egne utviklere skal den øverste vanskelighetsgraden være så ille at de fleste vil se på det som umulig å klare.

Det er likevel en siste mulighet om du absolutt er fast bestemt på å fullføre spillet på det vanskeligste. Når du har en venn på besøk kan begge to ta del i spillingen, og gjøre alle banene som er tilgjengelig for en spiller, noe som øker underholdningsverdien veldig. Grunnen til at dette gjør alt litt enklere er at banene ikke er vanskeligere enn med en spiller. Så man merker raskt at fiendene dør fortere når dobbelt som mange skudd treffer dem. Det eneste som kan være en ulempe for noen med tospiller-delen, er at det fortsatt bare er enplayeren som styrer Isa eller Kachi rundt på skjermen.

Sin and Punishment har bare en liten form for internettdel, som allikevel er morsom og spennende å ha. Det er ikke mer enn lister over hvor mye poeng du har fått på hver bane med de forskjellige vanskelighetsgradene, som sammenlikner deg med andre spillere i verden. Her vises også det du har spilt med toplayer som en egen poengsum. Dette forsterker det fra før av, store fokuset på å sanke inn de høye summene på hver bane. Det finnes flere måter å øke poengsummene på. Som mange andre spill ganger poengene seg når du skyter mange fiender etter hverandre, og du får ekstra belønninger av å ta alle i en gruppe av motstandere. I tillegg til dette er det flere andre mer spesielle metoder som skal hjelpe deg med å forbedre rekordene dine. Som det at du får mer poeng når beina til karakteren din, står på bakken. Den enkleste regelen for relativt mye poeng, er å fullføre banen uten å dø. Dør du på en bane begynner du ikke på nytt, men starter fra forrige checkpoint. Dette fører til at du mister mye av poengsummen din. En offisiell liste over tips for ekstra mye poeng kan du finne her. Dette jaget etter poengsummer gjør at spillet også havner innefor kategorien, retro-arkadespill. I de gode gamle dager, var det nemlig bare poengene som gjaldt i slike spill. Noen form for historie som drev spillet fram, var oftest ikke med. Dette er ikke tilfellet i Sin and Punishment, som har en fin historie.

Når det kommer til det tekniske som grafikk er Sin and Punishment midt på treet. Det klarer ikke å måle seg det kvaliteten som Monster Hunter tri har, men samtidig ser man at det er en skikkelig utvikler som står bak. Siden farten i spillet er så stor som den er, og objekter farer forbi i høy fart, får man heller aldri tid til å studere alle detaljene. Derfor trenger ikke spillet å presse Wii'en til det ytterste for å få et bra resultat. Musikken er selvfølgelig også en viktig del av spillet. De raske rytmebaserte tonene gjør sitt for å øke følelsen av fart. Til tider kan den bli overdøvet av mye eksplosjoner, skyting og liknende. Derfor er det fint at man kan endre på forholdet mellom lyden av effektene og musikken.

Spillet har en bra historie, med filmsnutter mellom hver bane, og noen ganger flere snutter i selve banen. Dette er med på å gjøre alt til noe mer enn bare poengjaging. Spillet passer både for nybegynnere og veteraner. For de mer ferske spillerne er dette en flott mulighet til å prøve en gammel spillsjanger, som har blitt oppfrisket med dagens teknologi og tanker innen spill. For de mer erfarne er det nok å bryne seg på i den vanskeligste modusen spillet har.

Også har vi kontrollene. Wii kontrollen passer perfekt til Sin and Punishment, der sikting og skyting er det sentrale. Om du er så heldig å eie en Wii Zapper, kan den også brukes. I tillegg til dette er det mulig å bruke bade Game Cube kontroller og Classic kontroller. Med det hurtige tempoet som dette spillet har, anbefaler jeg absolutt å bruke Wii Remote med eller uten Zapper. Til tross for alt det positive, lider spillet av et begrenset konsept, og kan føles repeterende. Men dette hindrer ikke spillet i å få en god karakter.

9/10